Magasinet Farmand

Uketidsskriftet Farmand ble stiftet i 1891 og regnes som ”Nordens første forretningsblad”.

 

Farmand skulle ifølge statuttene være et organ for næringslivets frihet og Einar Sundt var dets første redaktør. Senere omfattet dette også stoff innenfor politikk og kultur.

 

I tillegg til sine ukentlige utgivelser, utkom Farmand i desember med et utvidet "Gullnummer". Med unntak av krigsårene 1940-1945 utkom magasinet kontinuerlig fra 1891 til det ble innstilt i januar 1989. Ordet «farmand» er en gammel form for «handelsmann».

 

Redaksjonell linje

Dette bildet viser en utgave av Farmand fra 1947. Legg merke til at førstesiden i sin helhet er viet en annonse. Magasinet ble i høy grad preget av sin mangeårige redaktør Trygve J.B. Hoff (kjøpte tidsskriftet i 1935), som førte en karakteristisk - og til tider svært individualistisk - linje.

 

Under Hoffs ledelse hadde Farmand, til tross for at bladet i liten grad ble markedsført, et gjennomsnittlig opplag på rundt 30.000. Farmands innhold ble regnet som et tilstrekkelig salgsargument i seg selv; derfor ble førstesiden frem til 1980-årene brukt til helsides annonser i stedet for redaksjonelt stoff.

 

Hoffs redaksjonelle linje ble videreført av etterfølgeren Kåre Varvin, som begynte som journalist i magasinet i 1945. Magasinet var også et debattorgan med et stort antall bidragsytere som alltid begynte sine innlegg med hilsenen «Hr. redaktør!».

 

Forbudt av Terboven

Hoff var en tydelig anti-fascist, og Farmand var den første norske publikasjonen som, etter ordre av 12. juni 1940 fra rikskommissær Josef Terboven, ble tvangsinnstilt «med øieblikkelig virkning og for bestandig» under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig.

 

I forkant av at Terboven forbød magasinet hadde medredaktør Georg Harbitz Reymert (1930-1940) over lengre tid og i skarpe ordelag advart mot tyskerne i bladets spalter.

 

Etterkrigstiden ble innledet med kraftige angrep på regjeringens penge- og næringslivspolitikk, som var preget av økonomen Ragnar Frischs teorier. Her ble Farmand et toneangivende opposisjonsorgan.

 

Mister lesere

Da Farmand ble overtatt av Trygve J.B. Hoffs sønn Ole-Jacob i 1983 mistet magasinet en betydelig del av redaksjonen som ikke ønsket å følge en mindre kulturorientert retning. Også abonnentene reagerte på Farmands dreining mot Fremskrittspartiet, og leserkretsen ble stadig mindre. I tillegg fikk magasinet konkurranse fra Kapital som ble stiftet i 1970 og Økonomisk Rapport som ble etablert i 1974.

 

Ettersom Farmand fikk dårligere økonomi brukte man opp fondet som var skapt for bladet. Senere gikk familien Høeg inn med finansiering og etter det også stiftelsen Libertas. Libertas støttekjøpte flere tusen abonnement til skoler og bibliotek i hele Norge. Farmand endte til slutt opp i Cappelen forlag, og da svenske Bonnier overtok forlaget, satt Bonnier med både Økonomisk Rapport og Farmand.

 

Det ble besluttet å satse på Økonomisk Rapport, som minnet mer om det svenske Veckans Affärer som Bonnier hadde suksess med i Sverige. Abonnentregisteret ble innlemmet i Økonomisk Rapport, og Farmand ble lagt ned i 1989.

 

Bidragsytere

Farmand favnet vidt, og en rekke fremtredende skribenter kom til uttrykk i bladet, deriblant Cappelens Henrik Groth, advokaten Johan Bernhard Hjort, forfatterne Bjørg Jønsson (under psevdonymet Femina), Odd Eidem og Alf Larsen. Fra kirkelig hold bidro ofte biskop Alex Johnson. Arnulf Øverland og Sigurd Hoel var blant magasinets litteraturredaktører.

 

Humor og satire var en genre som ble ivaretatt under Trygve J.B. Hoffs redaksjonelle ledelse og videreført av hans etterfølger, blant annet gjennom den velkjente «hjørnevitsen» og et eksklusivt abonnement på Playboys karikaturer.

 

Farmand kunne også publisere stoff fra det engelske vittighetsbladet «Punch» etter at redaktør Hoff hadde dokumentert at hans samling av gamle eksemplarer var like omfattende som magasinets. Også Odd Brochmann bidro med betraktning om estetikk, gjerne med egne illustrasjoner. Tegneren Ellen Auensen satte sitt preg på magasinet på 1970- og 80-tallet.

 

Nobelprisvinnere

Blant utenlandske fagøkonomer hadde magasinet bidragsytere som nobelpristakerne Milton Friedman, Friedrich Hayek, Ludwig von Mises og mange andre. Den innenriksøkonomiske dekning i etterkrigstiden ble preget av spaltisten Stockman (Georg Falsen).

I tillegg til å utveksle ideer med Milton Friedman (1912 – 2006) ble Trygve Hoff også en nær venn med ham. Friedman som senere ble Nobelprisvinner i økonomi (1976) fikk også utvidet spalteplass i magasinet.

Under Trygve Hoff og Kåre Varvins ledelse besto Farmands redaktørkorps av blant annet Arne Bonde, Hans Geelmuyden, André Savik og Trygve Hegnar. Sistnevnte signerte sine artikler med pseudonymet "Periscopus". I 1971 startet Hegnar opp det konkurrerende bladet Kapital. Det fremkommer i Hegnars selvbiografi "Hva var det jeg sa?" at Hegnar ønsket å bli redaktør i Farmand, men innså at Farmand aldri ville bli ”hans” blad, og derfor valgte å etablere sin egen publikasjon.

 

Gullnummeret

Gullnummeret var Farmands jule- og nyttårshefte. I tillegg til å inneholde flere sider enn de øvrige magasinene var også artiklene nøye utplukket for julens lesning.

 

Tradisjonelt var dette en oppsummering av norsk og innenlandsk økonomi fulgt opp av dybdeanalyser. Videre kunne en finne bidrag fra de fleste medarbeiderne, spesielt utvalgt til dette nummeret. Omslagssiden var gullfarget.

 

Betydning og innflytelse

Farmand hadde i mange år en sterk innflytelse på norsk samfunnsliv, både direkte og indirekte. Farmand var i en årrekke det største og sterkeste næringslivsorganet i Norge og magasinet var i åpen konfrontasjon mot Hitler-Tyskland og Terbovens regime.

 

Trygve J.B. Hoff var nær venn av Anders Lange som var stifteren av Anders Langes Parti (omdøpt til Fremskrittspartiet i 1971). Det hevdes at Trygve Hoff gav Lange en mer fundert og akademisk dekning for den ryggmargsfølelse Lange sterkt hadde og gikk etter. Farmand sies også å ha påvirket Trygve Hegnar som har fornyet norsk næringslivspresse med Kapital og Finansavisen.

 

Farmandprisen

I 1955, under ledelse av daværende ansvarlig redaktør og eier Trygve J. B. Hoff, ble den første Farmandprisen delt ut til ”det norske aktieselskab” som kunne fremvise den beste og mest komplette årsrapport. Da Farmand gikk inn i 1989 overtok Økonomisk Rapport som sekretariat for Farmandprisen. I 2005 overtok Økonomisk Rapports daværende søsterselskap Farmand Activum rettighetene til å utgi Farmandprisen og er nå også sekretariat for prisene.

Bjørn Farmann
Farmandnavet kan relateres til Bjørn Farmand (Haraldsson - død 927) som var en småkonge i Tunsberg (Tønsberg) i Vestfold. Han var sønn av Harald Hårfagre (Halvdansson) og bror av Eirik Blodøks (Haraldsson).

Heimskringla
Bjørn hadde «hovedbølet» (hovedsete) sitt på kongsgården Sem utenfor Tønsberg i Vestfold. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land.

Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den Hellige.

Ifølge Snorres kongesagaer skulle Bjørn Farmann ha blitt drept av broren Eirik Blodøks på Sem kongsgård (i dag Jarlsberg hovedgård) og gravlagt i Farmannshaugen der. Arkeologiske utgravninger i 1917 og 1918 viste imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen.

Handelsmann

Farmann var betegnelsen for «handelsmann» eller «reisende/sjøfarende handelsmann» i norrøn tid. På islandsk er farman et levende ord og i Sverige finnes ennå ordet farmansbønder i bruk om bønder som også er handelsmenn. Stammen av ordet er det samme som i dag brukes i utrykk som «å fare med».

 

På engelsk finnes stammen av ordet fremdeles i utrykk som «to travel far and wide». På norsk har vi lenge benyttet hilsingen «farvel» for en som legger ut på reise i betydningen måtte din reise fare deg vel, men en moderne utgave kunne ha vært kjør trygt. Ordet «farmann» i navnet Bjørn Farmann er således ikke et egennavn, men hadde betydningen «Bjørn Handelsmann», altså farmannen fra Tunsberg.

 

Språkreform

Før den norske språkreformen i 1917 ble «farmann» stavet som «farmand». I dag er begrepet «farmand» mest kjent ved at det har gitt navn til forretningsbladet Farmand som ble gitt ut mellom 1891 og 1989.

 

Bjørn Farmann har ellers gitt navn til Vestfolds største kjøpesenter, Farmandstredet i Tønsberg, og Farmannstorget samme sted, der Bjørn Farmann-monumentet av Aase Texmon Rygh ble reist i 1971.

 

Kilder:

• Wikipedia
• Økonomisk Rapport
• Farmand 

……………………………………………….